Nevrotikeren gjør opprør
 
Utilfredsstilte behov Menneskesynet Menneskesyn/psykolog Guds kjærlighet Makt og frihet Demokrati/sunnhet
Hem Innledning Hovedsynspunkter Sunn/nevrotisk tilpasningsform Selvforsterking Egenskapene Årsak Motstand Oppdragernes reaksjon Barnets situasjon Strategien Ideologi,religion,psykolog Egenskaper  1 Egenskaper 2 Drømmen Frykten for å bryte ut Det store spranget Bedre løsning Nye egenskaper Forebygging Det totalitære menneskesynet Moralforestillingen Til slutt-- Diverse 1 Diverse 2 Kortversjoner Kortversjoner2 Kortversjoner 3 Kortversjoner 4 Kortversjoner5 Kortversjoner 6 Kortversjoner 7 Diverse Diverse 3 Samfunnet

Utilfredsstilte behov

 Image0523
                                 Utilfredsstilte behov
 
    Det grunnleggende problemet til mennesker med den nevrotiske tilpasningsformen er
 at de aldri har lært seg å tilfredsstille sine sjelelige behov på en ekte måte.
 
    De hadde oppdragere som forsøkte å løse sine egne sjelelige problemer ved å flykte
 fra seg selv. Disse oppdragerne hadde derfor ingen evne til å stå i et ekte samspill
 med barnet ut fra seg selv. Barnet kunne ikke lære hvem det er i seg selv som person
 gjennom dem, og få tiltro til seg selv. Resultatet ble at det  ikke fikk erfaringsgrunnlaget
 som en ekte og trygg selvbevissthet er avhengig av.
 
    Alle er avhengige av en form for selvbevissthet. Når de ikke kan oppnå en ekte
 selvbevissthet i form av bevissthet om selvet, blir de avhengige av surrogater. Slike
 surrogater er alltid mer eller mindre livsfiendtlige nødløsninger. Her finnes det to
 hovedstrategier. De kan skaffe seg en form for selvfølelse gjennom ytre egenskaper,
 og de kan forsøke å oppnå det samme ved å leve opp til oppdragernes forventninger.
 
    Tilpasningen etter oppdragernes forventinger er fullstendig rasjonell og logisk sett
 ut fra de erfaringene de har gjort:
    Oppdragere som flykter fra seg selv, forventer at barnet skal tilpasse seg som en
 del av den førbevisste enheten, fungere som hode eller legeme på en vegeterende
 organismen. En slik tilpasning gjør det nødvendig med depersonifisering. Alt i dem selv
 og i deres natur må knuses og tilintetgjøres, for bare tom leire kan fritt formes og
 kontrolleres etter enhetens behov.
 
    Det å leve opp til slike forventinger gir sjelelige nødløsninger fordi barnet tror at det
 fortjener ros siden det var dette oppdragerne ønsket. De tror det er uttrykk for moral
 og etikk. Dermed gir det å flytte all makt fra eget, indre liv over til enheten en form for
 selvfølelse, håp om å bli verdig til fellesskap og store drømmer om erstatning for de
 enorme ofrene en gang i fremtiden. Drømmene er i virkeligheten sjelelige dødsdrømmer,
 for den som gir avkall på seg selv og sin natur, kan ikke oppnå noe godt gjennom seg
 selv. Det de drømmer om er engang å bli kvitt selvbevissthetens besværligheter.
 
 Psykologien analyserer og bevisstgjør resultatene av de sjelelige nødløsningene.
 Dette har ingen hensikt:
 a) De sjelelige nødløsningene fører til virkelige skader, og virkelige skader forsvinner
      ikke gjennom bevisstgjøring. Bevisstgjøring kan bare appellere til viljen, og viljen
      kan selvsagt ikke fjerne virkelige skader.
 b) Det å bevisstgjøre de livsfiendtlige nødløsningene, kan ikke fjerne selve behovet
      for slike nødløsninger. Den eneste forandringen som kan skje, er derfor at ett sett
      med nødløsniger erstattes av et annet.
 
    Når psykologien opptrer så fullstendig ulogisk, kan forklaringen bare være at den
 bygger på det totalitære menneskesynet. Den forutsetter at mennesket bare er et
 tomt råstoff med en fullkommen vilje. Når råstoffet ikke er formet etter det riktige
 mønsteret - her kalt sunnheten, så er det derfor dårlig bruk av viljen som er årsaken.
 I et tomt råstoff finnes det intet som kan påføres virkelige skader. Det egentlige
 problemet der derfor at disse menneskene har fulgt lystprinsippet i stedet for
 realitetsprinsippet, og har fortrengt uheldige egenskaper i stedet for å påta
 seg omkostningene ved å bruke viljen til å fjerne dem. Psykologenes oppgave
 blir å trekke disse uhumskhetene opp i dagen igjen. Da vil de nok  skamme seg
 og bruke sin fullkomne vilje til å skape ny mønsterlikhet.
 Disse psykologene er derfor noe store luringer. De er gammeldagse moralister som
 har ikledd seg en ny kappe. Dermed kan de respekteres som høyt aktede
 yrkesutøvere og kreve inn god betaling for pottemakergjerningen sin.
 
    Det totalitære menneskesynet stemmer selvsagt ikke. Mennesker er en del av
 naturen, og fungerer etter de samme grunnprinsipper som all annen natur - både
 fysisk og sjelelig. Når alle former for natur blir skadet, er årsaken enten mishandling
 eller manglende tilfredsstillelse av behov. Årsaken er aldri dårlig bruk av  viljen, for
 alle former for natur har egne drivkrefter mot å vokse og modnes og ta i bruk
 iboende egenart.
    Når det gjelder den nevrotiske tilpasningsformen er sjelelig mishandling og
 manglende tilfredsstillelse av behov to sider av samme sak. Mennesker som ikke har
 erfart at de kan tilfredsstille sine sjelelige behov på en ekte måte gjennom seg selv
 som personer, må kjøpe seg nødløsninger ved å mishandle seg selv. De selger som
 Esau førstefødselsretten for en skål med linser - sitt eget, indre liv for å oppnå en
 falsk form for selvfølelse.
 
     Hvis de gjør den revolusjonerende oppdagelsen at de kan tilfredsstille sine
 grunnleggende sjelelige behov på en ekte måte gjennom seg selv som personer,
 går resten av seg selv:
 
 a) Gjennom friheten til å fungere ut fra drivkretene i seg selv og i sin natur, får de
      gjøre de erfaringene som en ekte selvbevissthet er avhengig av. Dermed kan de 
      sanse omgivelsen gjennom et trygt selv. I stedet for å vandre som fremmede
      i et tåkeland, kan de stå i et ekte samspill mellom eget,indre liv og livet rundt dem.
 
 b) Ingen drikker saltvann når de har tilgang på friskt kildevann. De vil slutte med å
      mishandle seg selv.
 
 c) Når behov tilfredsstilles og mishandling tar slutt, forløses livskreftene i alle
     livsformer. Sjelelige skader er virkelige skader. Bare livskreftene kan fjerne
     virkelige skader, for bare de har skaperkraft. De ligger latente hele tiden, og vil
     sette i gang gjenoppbyggingen straks de slipper til.
 
    Psykologene bør derfor erstattes av samtalepedagoger. Samtalepedagogene går
 inn i en ekte kommunikasjon med de skadede. De kan derfor gi dem de kunnskapene
 som oppdragerne aldri  kunne gi dem  -  at de har evne til å tilfredsstille sine
 sjelelige behov på en ekte måte gjennom seg selv som personer.