Nevrotikeren gjør opprør
 
Ideologi Religion Psykologi 1 Psykologi 2
Hem Innledning Hovedsynspunkter Sunn/nevrotisk tilpasningsform Selvforsterking Egenskapene Årsak Motstand Oppdragernes reaksjon Barnets situasjon Strategien Ideologi,religion,psykolog Egenskaper  1 Egenskaper 2 Drømmen Frykten for å bryte ut Det store spranget Bedre løsning Nye egenskaper Forebygging Det totalitære menneskesynet Moralforestillingen Til slutt-- Diverse 1 Diverse 2 Kortversjoner Kortversjoner2 Kortversjoner 3 Kortversjoner 4 Kortversjoner5 Kortversjoner 6 Kortversjoner 7 Diverse Diverse 3 Samfunnet

Psykologi 2

 Image0334
          Hvorfor psykologien aldri kommer til å oppnå gode resultater.
 
      Årsaken er at den ikke oppfatter mennesket som en helhet, og at den indre
 dynamikken bak de ytre symtomene bare kan forståes når det betraktes ut fra
 denne helheten. Det nytter ikke å dele et menneske opp i sektorer, en bit skal
 psykologien ha, en bit skal religionen ha, en bit skal menneskesynet ha, en bit
 skal politikken ha osv.
 
     Psykologien oppfører seg derfor som de blinde som skulle finne ut hvordan en
 elefant var. En fant en fot, og forklarte hvordan elefanten var ut fra den, en annen
 fant snabelen og forklarte elefanten ut fra den, en tredje fant halen osv. Bare den
 som hadde evne til å se helheten, kunne vite hva en elefant virkelig var.
 
    Psykologien er egentlig en form for religion. Det er bare terminologien som
 er forskjellig:
 
    Både psykologien og de andre religionene snakker om sjelen, men ingen bryr
 seg om den. Ingen av dem har brydd seg med å lage seg en eneste klar tanke om
 hva sjelen egentlig er for noe.
 
    Både psykologien er opptatt av menneskers ytre egenskaper. Avvik fra "de
 ideelle fordringer" kalles i religioene for synd, mens psykologien kaller dem for
 skader. Religionene kaller erkjennelsen av avvik for syndserkjennelse, mens
 psykologien kaller det for bevisstgjøring. At begge egentlig mener akkurat det
 samme, ser vi at fremgangsmåten for å oppnå de riktige egenskapene er den
 samme. Fremgangsmåten er appell til den fullkomne viljen.
 
    Som i andre religioner sies det aldri noe om hvilket menneskesyn som ligger i
 bunnen. Er mennesket tom leire som skal formes etter et ytre mønster gjennom
 viljen og styres etter ytre regelverk, eller er det en del av naturen som følger
 all annen naturs grunnprinsipper?
 
     Som i andre religioner snakkes det mye om kjærlighet. Det forutsettes at
 kjærlighet er et entydig begrep, og at definisjon er unødvendig.
     Når sjelelig skadede mennesker fryker kjærligheten, betraktes dette derfor som
 et resultat av selve skadene. De innser ikke at denne frykten er helt rasjonell,
 fordi de skadede har gjort erfaringer med en livsfarlig form for kjærlighet. De
 har ikke blitt elsket som personer, men for drømmene om hva de skulle bli til
 formet og kontrollert som en vegeterende utvidelse av den andre. Den første
 formen for kjærlighet forløser sjelen, og den andre formen dreper den.
 
   Som i andre religioner tror psykologene at de selv alltid har rett. Alle innvendinger,
 all motstand og alt opprør er derfor et resultat av skadene (syndene), ikke av at
 psykologen (presten) har tatt feil.
 
    Som i andre religioner barrikaderer psykologien seg bak et festningsverk av
 ugjennomtrengelig språkbruk. Stadig nye ord konstrueres. Men nye ord trenges
 bare når det gjøres nye oppdagelser og nye oppfinnelser. Mennesker er ingen ny
 oppdagelse eller oppfinnelse, så alle de ordene som trenges til å beskrive
 menneskelige forhold er allerede utviklet. Nykonsrtuksjonen er derfor bare en
 kamuflasje for manglende innhold.
 
   Som i andre religioner tar ikke psykologien hensyn til filosofiens erkjennelse av
 at bare ord og uttrykk som kan defineres er virkelige begreper. Hvis alle de
 ordene de bruker skulle defineres, ville hele kamuflasjen bryte sammen. Uten
 alle de vakre ordene ville hanene miste alle fjærene, og de ville tusle beskjemmet
 bort.
 
   Men det finnes et unntak, det som kalles kognitiv terapi. Den har forstått at det
 er de skadede som er ekspertene, og dypest i seg selv vet hva som skal til for å
 bli sunne og sterke igjen. Det er derfor den skadede selv som skal være det
 handlende subjektet. I en vennskaplig samtale skal de skadede bruke terapeuten
 som et speil for å bli bevisste det de egentlig vet, og finne frem til andre mønster
 og fremgangsmåter. I dette samspillet kan de skadede oppdage at de har i seg
 alt som skal til for å fungere ut fra sitt indre liv som frie og helhetlige enkelt-
 individer. Det er ikke nødvendig å kjøpe seg nødløsninger ved å selge alt i seg
 selv og la seg formes og styres utefra. De kan forløses fra det livsødeleggende
 stevet med å la seg depersonifiseres til en celle i en organisme.