Nevrotikeren gjør opprør
 
Erfaringer Svarte og hvite verdier Psykologer Forebygging,makt/frihet Flukten fra seg selv Slavedriver Nevroser
Hem Innledning Hovedsynspunkter Sunn/nevrotisk tilpasningsform Selvforsterking Egenskapene Årsak Motstand Oppdragernes reaksjon Barnets situasjon Strategien Ideologi,religion,psykolog Egenskaper  1 Egenskaper 2 Drømmen Frykten for å bryte ut Det store spranget Bedre løsning Nye egenskaper Forebygging Det totalitære menneskesynet Moralforestillingen Til slutt-- Diverse 1 Diverse 2 Kortversjoner Kortversjoner2 Kortversjoner 3 Kortversjoner 4 Kortversjoner5 Kortversjoner 6 Kortversjoner 7 Diverse Diverse 3 Samfunnet

Psykologer

 Image0578
                          Gode og dårlige psykologer.
 
 Hva er forskjellen på gode og dårlige psykologer?
 
 1. Gode psykologer forstår at sjelelige problemer er problemer med sjelen, mens
      dårlige tror det er viljen som brukes feil.
 
 2. Gode psykologer har som mål å gi mennesker indre frihet slik at de kan gjøre
      nye erfaringer, mens dårlige har som mål å gjøre dem identiske med en
      ferdig form.
 
 3. Gode psykologer ser på sjelelige skader på en like nøytral og objektiv måte
      som leger ser på fysiske skader, mens dårlige psykologer betrakter uheldige
      egenskaper som et resultat av dårlig bruk av viljen.
 
 4. Gode psykologer møter mennesker som jevnbyrdige i et likestilt samspill, mens
      dårlige inntar den rollen som foreldre har overfor sine barn.
 
 5. Gode psykologer vet at sjelslivet er en form for liv og at tegn på sunnhet derfor
      er de samme som hos alle andre livsformer, mens dårlige psykologer sjekker
      om produktet er identisk med standardmodellen.
 
 Kort sagt:
      Gode psykologer personifiserer mennesker,mens de dårlige
      depersonifiserer dem ytterligere.
 
 
                                  Diagnoser
 Diagnoser brukes både i fysisk og sjelelig sammenheng. Det er imidlertid en viktig
 forskjell her. Når leger ut fra symptomene lager en diagnose,bruker han den til
 å finne årsaken til sykdommen og deretter de nødvendige virkemidlene for å
 fjerne denne årsaken. Psykologene derimot stanser opp i første trinn av
 prosessen. De nøyer seg med å kartlegge symptomene og lage en diagnose ut
 fra dem.
 Hvorfor går ikke psykologene videre til de neste trinnene, finner årsaken til
 symptomene og hva som skal til for å fjerne dem?  Sammenhengen er nok at de
 føler dyp frykt for å lete etter virkelige årsaker fordi dette også kunne føre til
 konsekvenser for resten av samfunnet f.eks. når det gjelder maktstrukturer.
 De sjelelige maktmidlene som brukes på individuelt nivå og som gjør mennesker
 til nevrotikere, er meget nyttige i større sammenhenger. De kan brukes til å
 tilpasse mennesker etter politiske og religiøse maktgruppers interesser.
 
 Det at de stanser opp ved å kartlegge symptomer og sette et navn på dem, en
 diagnose,kan også ha sammenheng med menneskesynet. Ut fra det totalitære
 menneskesynet er årsaker og virkninger to sider av samme sak. Hvis mennesket
 er et tomt råstoff som skaper seg selv gjennom sin egen vilje, er årsaken til
 problemene at de har brukt denne viljen feil og virkningene er også et resultat
 av feil bruk av viljen. I et tomt råstoff finnes det intet som kan påføres virkelige
 skader.
 
 Hvorfor bruker noen viljen feil? Det finnes bare to mulige forklaringer. De må
 mangle evne til å orientere seg i livets landskap og derfor trenge en psykolog
 til å hjelpe seg med dette,eller de må bruke viljen på en umoralsk måte og derfor
 velge den letteste veien. Psykologens oppgave blir å bevisstgjøre uheldige
 egenskaper slik at de kan bruke viljen til å rydde dem bort.
 
 Hvorfor mangler psykologenes fremgangsmåte all logikk?
 * Det finnes intet som helst som tyder på at mennesker med sjelelige problemer
 er dummere enn andre og derfor trenger en psykolog som kan rettlede dem frem
 til den riktige livsstien.
 *Troen på at mennesker med problemer er umoralske og derfor går den letteste
 veien, er også absurd. Slike mennesker bruker viljen sin så enormt at de er helt
 utslitte. De trenger ingen psykolog til "moralsk opprustning".
 
 Det totalitære menneskesynet som slike holdninger og fremgangsmåter bygger

 på, er i dobbelt forstand livsfarlige:

 * De er livsfarlige for sjelslivet. Jo mer mennesker bruker viljen til å skape seg om
 etter det ytre mønsteret, jo mer fremmede blir de for sitt eget,indre liv. Til slutt
 har de ikke noe ekte og levende igjen å knytte selvbevissthet og selvfølelse til,
 og de risikerer å miste seg selv.
 *Det totalitære menneskesynet er også livsfarlig i fysisk sammenheng. Hvis
 mennesker er produkter av sin egen vilje, kan de bare ha nytteverdi som
 bruksgjenstander. Egenverdi som personer kan de bare oppnå gjennom sin
 iboende egenart. Slike innholdsløse bruksgjenstander er det ingen grunn til å
 ha skrupler med å ofre for en eller annen "stor sak".
 
 Psykologer som forsøker å bearbeide produkter ved hjelp av viljen, fortjener
 ikke tittelen leger. Viljen kan ikke lege noe som helst,selv ikke et lite skrubbsår.
 Den riktige tittelen på dem er menneskemodellører.
 
 Virkelige leger slår seg ikke til ro med å sette et navn på symptomer, stille en
 diagnose. De går videre og leter etter årsaken til at livskreftene låses fast slik
 at de kan fjerne den. Da blir de nødt til å beskjeftige seg med sjelelige maktmiddel.
 Når de sjelelige maktmidlene er ryddet bort - enten ved at de er gjennomskuet
 slik at de blir ubrukelige, eller ved at mennesker har oppdaget at de kan tilfreds-
 stille sine sjelelige behov på en ekte måte og derfor slipper å kjøpe seg
 nødløsninger ved å underkaste seg ytre makt, så er sunnhetsprosessen i gang.
 
 Alle de kunnskapene psykologene sitter med om virkninger, er helt overflødige.
 Både i fysisk og sjelelig sammeheng vet livskreftene selv hva som skal til for å
 fjerne virkninger, og bare de har skaperkraft og kan utføre jobben.
 Det eneste som er interessant i begge sammenhenger er derfor hva som skal
 til for å sette livskreftene i frihet.