Nevrotikeren gjør opprør
 
To alternativer Moral/etikk Personifisering Psykologene Desillusonering - Religion Menneskes. Sunt/nevrotisk
Hem Innledning Hovedsynspunkter Sunn/nevrotisk tilpasningsform Selvforsterking Egenskapene Årsak Motstand Oppdragernes reaksjon Barnets situasjon Strategien Ideologi,religion,psykolog Egenskaper  1 Egenskaper 2 Drømmen Frykten for å bryte ut Det store spranget Bedre løsning Nye egenskaper Forebygging Det totalitære menneskesynet Moralforestillingen Til slutt-- Diverse 1 Diverse 2 Kortversjoner Kortversjoner2 Kortversjoner 3 Kortversjoner 4 Kortversjoner5 Kortversjoner 6 Kortversjoner 7 Diverse Diverse 3 Samfunnet

Psykologene

 Image0283
     De psykologene som driver behandling gjennom bevisstgjøring av
 egenskaper,bygger på det samme menneskesynet som ligger i bunnen av
 den nevrotiske tilpasningsformen- troen på at mennesket er et tomt råstoff
 med en fullkommen vilje.Bare et tomt råstoff kan fullt ut tilpasses som en
 lem på den vegeterende enheten,og troen på den fullkomne viljen gjør
 alle avvik fra mønsteret og innordningen under hodets ledelse til noe som  
 de fortjener bebreidelse for. De har ikke brukt viljen riktig.
    At psykologene bygger på det samme menneskesynet,ser vi av at også
 de appellerer til den fullkomne viljen for å få råstoffet ned i den riktige
 formen. De er derfor ikke noe annet enn den moderne tids presteskap.
 Fremgangsmåten er den samme.Det er bare ordene som er forskjellige.
   *Mens prestene kaller avvik fra formen for synder,kaller psykologene
     dem for skader.
   *Mens prestene kaller den formen råstoffet skal formes etter for "guds
      billede, kaller psykologene den for "sunnheten".
   *Mens prestene kaller det å forsøke å få dem til å se sine avvik i øynene
     for syndserkjennelse,kalle psykologene det for bevisstgjøring.
   * Ingen av dem tror at uheldige egenskaper er et resultat av virkelige
      skader, for et tomt,formbart råstoff kan ikke påføres virkelige skader.
   * Begge forsøker å nå målet--det å forme råstoffet etter det riktige
      billedet,gjennom appell til den fullkomne viljen.
 
     Men hvis det ikke er snakk om virkelige skader, bare manglende vilje
 til å forme råstoffet etter det riktige mønsteret, så er heller ikke de selv
 virkelige leger. De er gammeldagse moralister i ny forkledning.
    Hvis en virkelig lege hadde opptrådt på samme måte,så ville han ha
 mistet legelisensen. La oss tenke oss at en pasient kommer inn med et
 benbrudd. Legen viser ha et røntegenbillede av bruddstedet. Deretter sier
 han: "Nå har jeg bevisstgjort deg alle skadene dine. Nå er det din tur. Du
 får sette igang å fjerne dem med viljen din".
 
   Det er ille at slike moralister skal slippes løs på mennesker med virkelige
 skader:
     Resultatet er at de skadede indirekte bebreides for sine egne skader. Hvis
 avviket fra det mønstert som psykologen kaller "sunnheten" skyldes feil
 bruk av viljen, så burde de jo allerede ha brukt den. De burde ha renset sine
 indre rom,ha ryddet og vasket. I stedet har de sopt søpla under teppet slik
 at psykologen får et svare strev med å trekke den frem igjen. I bunn og
 grunn må de være noen unnasluntere som ikke tar ansvar for å oppføre seg
 på anstendig vis.
   Fremgangsmåten blir dobbelt ille fordi dette dreier seg om mennesker som
 aldri har hatt mulighet til å gjøre de erfaringene som skal til får å bygge opp
 en ekte selvbevissthet. De har aldri erfart hvem de er i seg selv som personer
 ut fra egne følelser og drivkrefter, i samspill med det som er ekte og levende
 i et annet menneske. Bare slik kan et menneske bli kjent med seg selv,og
 erfare at det det er i seg selv har verdi. I stedet må de knytte en form for
 selvbevissthet til sine ytre egenskaper. Når undergraver psykologene også
 denne plattformen ved å påvise alle svakhetene i egenskapene.
 
     Det heter at det er sola og ikke vinden som får frakken av mannen.
 Psykologene får dem til å trekke frakken enda tettere rundt seg, fordi de
 angriper det eneste de har å støtte selvbevisstheten til. Sola ville få dem til
 frivillig å fjerne frakken. Hvis de erfarte at de hadde egenverdi i kraft av seg
 selv som personer, ville ytre egenskaper ikke lenger bli avgjørende, og det
 ville ikke bli noe problem å erkjenne svakheter i dem.
    Men en slik bevisstgjøring er uten enhver hensikt:
    Sjelslivet er også en form for liv, og det som trenges når ting ikke fungerer
 bra,er nye livsvilkår. Nye livsvilkår vil for alle livsformer si tilfredsstillelse av
 behov og fjerning av mishandling. De trenges tilfredsstillelse av behovet for
 å gjøre ekte erfaringer med hvem de er i seg selv som personer ut fra egne
 følelser og drivkrefter. Bare slike erfaringer kan gi ekte selvbevissthet.
 Dermed slipper de å mishandle seg selv for å oppnå nødløsninger.
    Når livsbetingelsene er i orden,vil livskreftene forløses i alle livsformer. De
 ligger latente hele tiden,og vil straks de slipper til sette igang gjenopp-
 byggingen. Bare livskreftene har skaperkraft og kan rette opp igjen etter
 virkelige ødeleggelser.
 
    Det er psykologene selv som trenger bevisstgjøring. De trenger å
 bevisstgjøres om hva selve grunnlaget er for den fremgangsmåten de
 bruker.
   De kaller seg leger, men appellerer til en vilje som selvsagt ikke kan lege
   noe som helst.
   De kalles seg sjeleleger, men har ikke gjort seg en eneste klar tanke om
   hva den sjelen egentlig er som de hevder å ville lege.
   De kaller sluttproduktet for "det sunne mennesket", men et råstoff som
   skal formes etter et ytre mønster, har ikke liv i seg selv, og kan derfor
   hverken  være sunt eller sykt. Det å snakke om sunt og sykt er like
   irrasjonelt som det ville være å kalle et leirkar for sunt eller sykt.
 
  Disse psykologene viser akkurat de samme holdningene som dem som
 driver mennesker inn i den nevrotiske tilpasningsformen. Jo mer de gir
 avkall på alt i seg selv og sin natur for å bli til et råstoff som helt kan
 tilpasses som et lem på den førbevisste organismen, jo mer fremmede blir
 de for sitt eget,indre liv. Til slutt risikerer de å miste seg selv. Psykologene
 forsøker også å presse dem inn i et ytre mønster slik at de hele tiden blir
 mer fremmede for seg selv,og får stadig mindre ekte igjen å knytte
 selvbevisstheten til.
 
   De skadede må personifiseres,ikke depersonifiseres ved å presses ned i
 en ytre form. Det ekte og levende i dem må forløses. Da ligger livskreftene
 parate til å overta og starte gjenoppbyggingen.