 |
Ondskap |
|
Er mennesker onde av natur? Mennesker er en del av naturen, og naturen er aldri ond. |
Hvor kommer ondskapen fra da? Ondskap er et resultat av de skadene som oppstår |
nåt mennesker forsøker å løse problemene med selvbevisstheten ved å flykte fra |
seg selv. |
|
1. Når mennesker flykter fra seg selv mister de kontakten med sine egne, indre |
livskrefter. Dermed mister de samtidig kontakten med det kompasset som skulle |
vise dem retningen i livets landskap. |
|
2. Når mennesker flykter fra seg selv mister de evnen til å knyttes sammen med |
andre ut fra seg selv. Dermed kan de ikke oppleve at de har egenverdi i kraft av seg |
selv som personer. Andre mennesker får bare nytteverdi som bruksgjenstander. |
|
3. Når mennesker flykter fra seg selv mister de evnen til å leve gjennom seg selv. |
De vil derfor forsøke å skaffe seg sjelelig makt over andre slik at de kan knyttes |
sammen med dem i en førbevisst, vegeterende enhet. For å oppnå makt, må de |
bryte ned andres indre maktsenter, selvet og naturen. Bare tom leire kan fritt |
formes og kontrolleres etter enhetens behov. |
|
4. Når mennesker må sette sitt indre liv ut av funksjon slik at makten kan flyttes |
over til andre, oppstår det destruktive drivkrefter av den indre mishandlingen. |
Destruksjonen må tolkes som et resultat av dårlig bruk av viljen, ikke som virkelige |
skader. Hvis krav på makt kan føre til virkelige skader, kan den ikke lenger forsvares. |
|
5. Siden destruksjonen oppfattes som et resultat av dårlig bruk av viljen, blir den en |
stor trussel. Den truer selvfølelsen, håpet om å bli verdig til fellesskap og alle drømmer. |
En strategi for å få utløsning for destruksjonen uten at den utgjør en trussel mot egne |
interesser, er å herse med andre mennesker i moralen og etikkens navn. De destruk- |
tive drivkreftene kan også kamufleres for dem selv og for andre gjennom fortregning. |
Men det som er skjult er ikke borte. Destruksjonen kan dukke opp igjen på en |
uforutsett måte. |
|
6. Mennesker som flykter fra seg selv blir ikke bare fremmede for sitt eget, indre liv, |
men også for livet rundt seg. De finner derfor intet livsinnhold og mening med |
tilværelsen ved å glede seg over livets mangfoldighet og ved å forsøke å gi livskreftene |
større livsrom. I stedet vil livets innhold og mening flyttes over til store drømmer. Slike |
drømmer er alltid drømmer om Edens Hage, det tapte paradis før selvbevisstheten |
skilte menneskene ut som enkeltindivider. |
|
Det er ikke underlig at slike drømmer lett driver menneskene inn i katastrofen. |
Drømmene er det eneste som er tilbake som har verdi for dem, og de har sterke, |
destruktive drivkrefter som trenger utløsning. Når slike drivkrefter slippes løs for |
å virkeliggjøre drømmene, blir resultatene fryktelige. Det blir lett å tro på menneskenes |
iboende ondskap. |
|
|
Forskjellen mellom å flykte fra seg selv og ta konsekvensene av selvbevisstheten |
viser seg også i religionene. Årsaken er at oppdragernes stemme i samvittigheten |
betraktes som guds stemme. |
|
Når oppdragerne flykter fra seg selv, blir resultatet organismereligionene. Menneskene |
skal tilpasse seg som hodet og legemet i organismer. Disse organismene stilles opp |
i et hierarki. Øverst står gud som hode og mannen som legeme, deretter mannen som |
hode og kvinnen som legeme, og så kvinnen som hode og barnet som legeme. |
|
Organismereligioene er avhengige av å tro på menneskenes iboende ondskap. Det å |
flytte makten fra legemet over til hodet måtte ellers betraktes som brutalt. |
Depersonifiseringen av legemet kunne ikke forsvares hvis ikke alt det mennesker er |
i seg selv og av natur ble betraktet som noe ondt. Religionen løser problemet ved å |
skaffe seg sitt eget "bevis" på at den har rett. Når menneskers indre liv mishandles |
gjennom maktovergrepet, oppstår de destruktive drivkreftene som kan fortolkes |
som ondskap og djevlers gjerninger. |
|
Guden elsker menneskene. Han elsker dem slik pottemakeren elsker leirklumpen, |
ikke for deres egen skyld, men for de produktene han skal forme dem til etter sitt |
eget mønster. Alt det mennesker er i seg selv og av natur som personer blir ikke |
elsket, men hatet. Et slikt eget, indre maktsenter truer gudens ønske om total makt. |
|
Guden kan bare elske det fullkomne, for bare det fullkomne kan fullt ut smeltes inn i |
enheten. Jo mer mennesker strever etter å gjøre seg verdige til en slik form for |
kjærlighet, jo svakere og mer destruktive blir de av de indre ødeleggelsene. Den |
eneste muligheten de har for å bli elsket er derfor at de skjuler seg i en fullkommen |
forsoner slik at guden ikke oppdager hvordan de virkelig er. |
|
Når gudens stemme skriver seg fra oppdragere som tar konsekvensene av selvbe- |
visstheten, får den et helt annet innhold. En slik gud er ikke ute etter å skaffe seg |
total makt over menneskene, men vil tvert imot gi dem frihet. Guden har skapt hele |
mennesket, også deres indre liv, og han elsker selvsagt hele sitt skaperverk. Det å |
fritt gi uttrykk for den individuelle egenarten er å ta i bruk dette skaperverket. Med |
et slikt utgangspunkt blir spørsmål om synd og frelse tonet net, og gudens |
altomsluttende omsorg blir sentral. |
|
|
All annen kultur blir også påvirket av om mennesker flykter fra selvbevisstheten eller |
tar konsekvensene av den. I det første tilfellet blir ensartethet idealet. Alt må |
strømlinjeformes etter enhetens behov. I det andre tilfellet blir mangfold idealet. |
Alle livsformer skal fritt utfoldes ut fra sin iboende egenart. |
|
1. Når ensartethet er idealet, blir moral/etikk- forestillingen nødvendig. En mengde |
normer og prinsipper må danne enhetens ytre rammer. |
Når mangfold er idealet, har moral/etikk-forestillingen utspilt sin rolle. Den eneste |
begrensningen av enkeltmenneskenes frihet er kompromisser mellom motstridende |
interesser. Hva så med omsorg og medmenneskelighet? Slike egenskaper er |
selvsagt viktige, men de kan uansett ikke oppnåes gjennom regellydighet. Situasjonen |
er motsatt. Slike konstruktive drivkrefter kan bare utløses gjennom identifisering, og |
idnetifisering er avhengig av indre frihet. |
|
2. Når ensartethet er idealet blir seksuelle drivkrefter farlige. Slike drivkrefter gir |
mennesker føling med sine egne livskrefter. Da kan de opparbeide en så stor tiltro |
til seg selv at de våger å bryte ut av enheten. Dessuten kan ikke en enhet tåle avvik |
som f.eks. homoseksualitet. |
Når idealet er mangfold blir alle former for seksuell aktivitet som skjer i frihet mellom |
voksne, likestilte mennesker respektert. |
|
3. Når idealet er ensartethet blir spørsmål om rase og kultur viktige. Vi må holde oss |
til "den rene rase" og "de gamle, gode verdiene". |
Når idealet er mangfold vil alle variasjoner oppleves som en berikelse. De stimulerer |
til nytenkning og skaperkraft. |
|
4. Når idealtet er ensartethet vil det brukes mange flotte og svulstige ord. Slike ord |
har en dobbeltfunksjon: De skal skjule det brutale i å depersonifisere mennesker slik |
at de fullt ut kan innordnes i enheten, og de skal få mennesker til å tro at det å selge |
den indre friheten vil lønne seg for dem selv. |
Når idealet er mangfold, er de vanlige hverdagsordene bra nok. |
|
5. Når idealet er ensartethet får prinsipper egenverdi. Det å rydde ut variasjoner og |
innordne mennesker i en felles enhet, kan ikke begrunnes gjennom rasjonelle |
argumenter. Løsningen er å gjøre synspunktene uangripelige ved å kalle dem for |
prinsipper. |
Når idealet er mangfold blir prinsippene overflødige. Men det å være "prinsippløs" er |
ikke det samme som å mangle livskurs. Mennesker er en del av naturen, og derfor |
gjelder den samme regelen for dem som for all annen natur: Alt som forløser livskrefter |
er bra, og alt som låser dem fast er ondt. |
|
6. Når idealet er ensartethet er den store drømmen at alt skal bli ett, fullkomment |
ett. Da blir menneskene endelig befridd for den besværlige, individuelle selvbe- |
visstheten. |
Når idealet er mangfold finnes det ikke lenger noen store mål i det fjerne. Menneskene |
ofrer ingen ting, og venter derfor ingen erstatning. I stedet vil de utforske livets |
muligheter og høste av livets gleder her og nå. |
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|