Nevrotikeren gjør opprør
 
Ondskap  Essensen 1 Es. 2 Fundament. Virkelige psykologer? Fordømmelse Sjelelig makt Moral Slutt
Hem Innledning Hovedsynspunkter Sunn/nevrotisk tilpasningsform Selvforsterking Egenskapene Årsak Motstand Oppdragernes reaksjon Barnets situasjon Strategien Ideologi,religion,psykolog Egenskaper  1 Egenskaper 2 Drømmen Frykten for å bryte ut Det store spranget Bedre løsning Nye egenskaper Forebygging Det totalitære menneskesynet Moralforestillingen Til slutt-- Diverse 1 Diverse 2 Kortversjoner Kortversjoner2 Kortversjoner 3 Kortversjoner 4 Kortversjoner5 Kortversjoner 6 Kortversjoner 7 Diverse Diverse 3 Samfunnet

Ondskap

 Image0001
                                        Ondskap
 
 Er mennesker onde av natur? Mennesker er en del av naturen, og naturen er aldri ond.
 Hvor kommer ondskapen fra da? Ondskap er et resultat av de skadene som oppstår
 nåt mennesker forsøker å løse problemene med selvbevisstheten ved å flykte fra
 seg selv.
 
 1. Når mennesker flykter fra seg selv mister de kontakten med sine egne, indre
 livskrefter. Dermed mister de samtidig kontakten med det kompasset som skulle
 vise dem retningen i livets landskap.
 
 2. Når mennesker flykter fra seg selv mister de evnen til å knyttes sammen med
 andre ut fra seg selv. Dermed kan de ikke oppleve at de har egenverdi i kraft av seg
 selv som personer. Andre mennesker får bare nytteverdi som bruksgjenstander.
 
 3. Når mennesker flykter fra seg selv mister de evnen til å leve gjennom seg selv.
 De vil derfor forsøke å skaffe seg sjelelig makt over andre slik at de kan knyttes
 sammen med dem i en førbevisst, vegeterende enhet. For å oppnå makt, må de
 bryte ned andres indre maktsenter, selvet og naturen. Bare tom leire kan fritt
 formes og kontrolleres etter enhetens behov.
 
 4. Når mennesker må sette sitt indre liv ut av funksjon slik at makten kan flyttes
 over til andre, oppstår det destruktive drivkrefter av den indre mishandlingen.
 Destruksjonen må tolkes som et resultat av dårlig bruk av viljen, ikke som virkelige
 skader. Hvis krav på makt kan føre til virkelige skader, kan den ikke lenger forsvares.
 
 5. Siden destruksjonen oppfattes som et resultat av dårlig bruk av viljen, blir den en
 stor trussel. Den truer selvfølelsen, håpet om å bli verdig til fellesskap og alle drømmer.
 En strategi for å få utløsning for destruksjonen uten at den utgjør en trussel mot egne
 interesser, er å herse med andre mennesker i moralen og etikkens navn. De destruk-
 tive drivkreftene kan også kamufleres for dem selv og for andre gjennom fortregning.
 Men det som er skjult er ikke borte. Destruksjonen kan dukke opp igjen på en
 uforutsett måte.
 
 6. Mennesker som flykter fra seg selv blir ikke bare fremmede for sitt eget, indre liv,
 men også for livet rundt seg. De finner derfor intet livsinnhold og mening med
 tilværelsen ved å glede seg over livets mangfoldighet og ved å forsøke å gi livskreftene
 større livsrom. I stedet vil livets innhold og mening flyttes over til store drømmer. Slike
 drømmer er alltid drømmer om Edens Hage, det tapte paradis før selvbevisstheten
 skilte menneskene ut som enkeltindivider.
 
 Det er ikke underlig at slike drømmer lett driver menneskene inn i katastrofen.
 Drømmene er det eneste som er tilbake som har verdi for dem, og de har sterke,
 destruktive drivkrefter som trenger utløsning. Når slike drivkrefter slippes løs for
 å virkeliggjøre drømmene, blir resultatene fryktelige. Det blir lett å tro på menneskenes
 iboende ondskap.
 
 
 Forskjellen mellom å flykte fra seg selv og ta konsekvensene av selvbevisstheten
 viser seg også i religionene. Årsaken er at oppdragernes stemme i samvittigheten
 betraktes som guds stemme.
 
 Når oppdragerne flykter fra seg selv, blir resultatet organismereligionene. Menneskene
 skal tilpasse seg som hodet og legemet i organismer. Disse organismene stilles opp
 i et hierarki. Øverst står gud som hode og mannen som legeme, deretter mannen som
 hode og kvinnen som legeme, og så kvinnen som hode og barnet som legeme.
 
 Organismereligioene er avhengige av å tro på menneskenes iboende ondskap. Det å
 flytte makten fra legemet over til hodet måtte ellers betraktes som brutalt.
 Depersonifiseringen av legemet kunne ikke forsvares hvis ikke alt det mennesker er
 i seg selv og av natur ble betraktet som noe ondt. Religionen løser problemet ved å
 skaffe seg sitt eget "bevis" på at den har rett. Når menneskers indre liv mishandles
 gjennom maktovergrepet, oppstår de destruktive drivkreftene som kan fortolkes
 som ondskap og djevlers gjerninger.
 
 Guden elsker menneskene. Han elsker dem slik pottemakeren elsker leirklumpen,
 ikke for deres egen skyld, men for de produktene han skal forme dem til etter sitt 
 eget mønster. Alt det mennesker er i seg selv og av natur som personer  blir ikke
 elsket, men hatet. Et slikt eget, indre maktsenter truer gudens ønske om total makt.
 
 Guden kan bare elske det fullkomne, for bare det fullkomne kan fullt ut smeltes inn i
 enheten. Jo mer mennesker strever etter å gjøre seg verdige til en slik form for
 kjærlighet, jo svakere og mer destruktive blir de av de indre ødeleggelsene. Den
 eneste muligheten de har for å bli elsket er derfor at de skjuler seg i en fullkommen
 forsoner slik at guden ikke oppdager hvordan de virkelig er.
 
 Når gudens stemme skriver seg fra oppdragere som tar konsekvensene av selvbe-
 visstheten, får den et helt annet innhold. En slik gud er ikke ute etter å skaffe seg
 total makt over menneskene, men vil tvert imot gi dem frihet. Guden har skapt hele
 mennesket, også deres indre liv, og han elsker selvsagt hele sitt skaperverk. Det å
 fritt gi uttrykk for den individuelle egenarten er å ta i bruk dette skaperverket. Med
 et slikt utgangspunkt blir spørsmål om synd og frelse tonet net, og gudens
 altomsluttende omsorg blir sentral.
 
 
 All annen kultur blir også påvirket av om mennesker flykter fra selvbevisstheten eller
 tar konsekvensene av den. I det første tilfellet blir ensartethet idealet. Alt må
 strømlinjeformes etter enhetens behov. I det andre tilfellet blir mangfold idealet.
 Alle livsformer skal fritt utfoldes ut fra sin iboende egenart.
 
 1. Når ensartethet er idealet, blir moral/etikk- forestillingen nødvendig. En mengde
 normer og prinsipper må danne enhetens ytre rammer.
 Når mangfold er idealet, har moral/etikk-forestillingen utspilt sin rolle. Den eneste
 begrensningen av enkeltmenneskenes frihet er kompromisser mellom motstridende
 interesser. Hva så med omsorg og medmenneskelighet? Slike egenskaper er
 selvsagt viktige, men de kan uansett ikke oppnåes gjennom regellydighet. Situasjonen
 er motsatt. Slike konstruktive drivkrefter kan bare utløses gjennom identifisering, og
 idnetifisering er avhengig av indre frihet.
 
 2. Når ensartethet er idealet blir seksuelle drivkrefter farlige. Slike drivkrefter gir
 mennesker føling med sine egne livskrefter. Da kan de opparbeide en så stor tiltro
 til seg selv at de våger å bryte ut av enheten. Dessuten kan ikke en enhet tåle avvik
 som f.eks. homoseksualitet.
 Når idealet er mangfold  blir alle former for seksuell aktivitet som skjer i frihet mellom
 voksne, likestilte mennesker respektert.
 
 3. Når idealet er ensartethet blir spørsmål om rase og kultur viktige. Vi må holde oss
 til "den rene rase" og "de gamle, gode verdiene".
 Når idealet er mangfold vil alle variasjoner oppleves som en berikelse. De stimulerer
 til nytenkning og skaperkraft.
 
 4. Når idealtet er ensartethet vil det brukes mange flotte og svulstige ord. Slike ord
 har en dobbeltfunksjon: De skal skjule det brutale i å depersonifisere mennesker slik
 at de fullt ut kan innordnes i enheten, og de skal få mennesker til å tro at det å selge
 den  indre friheten vil lønne seg for dem selv.
 Når idealet er mangfold, er de vanlige hverdagsordene bra nok.
 
 5. Når idealet er ensartethet får prinsipper egenverdi. Det å rydde ut variasjoner og
 innordne mennesker i en felles enhet, kan ikke begrunnes gjennom rasjonelle
 argumenter. Løsningen er å gjøre synspunktene uangripelige ved å kalle dem for
 prinsipper.
 Når idealet er mangfold blir prinsippene overflødige. Men det å være "prinsippløs" er
 ikke det samme som å mangle livskurs. Mennesker er en del av naturen, og derfor
 gjelder den samme regelen for dem som for all annen natur: Alt som forløser livskrefter
 er bra, og alt som låser dem fast er ondt.
 
 6. Når idealet er ensartethet er den store drømmen at alt skal bli ett, fullkomment
 ett. Da blir menneskene endelig befridd for den besværlige, individuelle selvbe-
 visstheten.
 Når idealet er mangfold finnes det ikke lenger noen store mål i det fjerne. Menneskene
 ofrer ingen ting, og venter derfor ingen erstatning. I stedet vil de utforske livets
 muligheter og høste av livets gleder her og nå.