Nevrotikeren gjør opprør
 
Hem Innledning Hovedsynspunkter Sunn/nevrotisk tilpasningsform Selvforsterking Egenskapene Årsak Motstand Oppdragernes reaksjon Barnets situasjon Strategien Ideologi,religion,psykolog Egenskaper 1 Egenskaper 2 Drømmen Frykten for å bryte ut Det store spranget Bedre løsning Nye egenskaper Forebygging Det totalitære menneskesynet Moralforestillingen Til slutt-- Diverse 1 Diverse 2 Kortversjoner Kortversjoner2 Kortversjoner 3 Kortversjoner 4 Kortversjoner5 Kortversjoner 6 Kortversjoner 7 Diverse Diverse 3 Samfunnet

Motstand

 Image0283
                                    Motstand
 

    Barnet forstår ut fra sine sunne livsinnstinkter av et er livfarlig å gi etter

 for oppdragernes forventninger. Det må beskytte seg mot dem etter beste
 evne. Hjelpemidlene er selvbeskyttelse, og det å trosse dem hele tiden.
 
                                   Selvbeskyttelse
    Oppdragerne viser selvknusende holdninger, for en lem på en organisme
 kan ikke ha et eget selv, et eget, indre maktsenter. For å redde seg selv,
 må barnet derfor bygge opp en sterk festning av selvbeskyttelse. Den må
 overvåkes hele tiden. Det kan aldri slappe av og vise svakhet. En slik
 mulighet vil oppdragerne benytte seg av, trampe inn og bemektige seg de
 siste rester av eget, indr liv.
    Men samtidig som selvbeskyttelsen er en absolutt nødvendighet, utgjør
 den også en fare. Bak murene får det ikke gjøre ekte erfaringer med eget,
 indre liv i samspill med livet utenfor- de erfaringene som er avgjørende for
 å bygge opp et eget bevissthetsliv, en plattform i seg selv. Det blir fremmed
 for seg selv, og fremmed i verden. Ingen ser det og vet hvem det er, og
 ingen kan derfor heller gripe inn når krisen er størst.
    Selvbeskyttelsen hindrer det også i å oppdage at det finnes et alternativ.
 Det forstår ikke at sunne mennesker inntar helt andre holdninger, at de
 søker utbytte av det som person, ikke som en del av en vegeterende enhet.
 
                                     Maktkampen
   Barnet må trosse oppdragerne hele tiden. Det forstår ut fra sine livsinn-
 stinkter at det er livsfarlig å gi etter. Det må hele tiden demonstrere at det 
 ikke er til salgs, at det akter å holde fast på seg selv. Selv når det av
 praktiske årsaker kunne tenke seg å gi etter for oppdragernes ønsker, må
 det trosse dem.
   Det er livsfarlig å gi oppdragerne overtaket i maktkampen. Det å gi etter,
 har ikke noe å gjøre med kompromisser og samarbeid. Det er det samme
 som selvovergivelse og underkastelse.
    Omgivelsen forstår ikke denne maktkampen. Hvordan kan slike gode og
 snille oppdragere få slike trassige og vanskelige barn? Også noen psykologer
 har fullstendig misforstått situasjonen. De tror at barnet " følger lystprin-
 sippet i stedet for realitetsprinsippet" og derfor er ute etter å oppnå
 bekvemmelighet. Men det barnet slåss for, er å redde sin egen sjel.
   Omkostnignene er enorme, men det kan ikke la være-- det er livsfarlig.
 Barnet forstår ikke selv hvorfor det må slåss, og det fordømmer seg selv
 for å være så utakknemlig mot de gode oppdragerne. Maktkampen gjør
 det også fullstendig utslitt.
    Men det slike oppdragere holder på med, er ikke opp-dragelse, men
 ned-dragelse. Målet er å knuse barnet til tom leire som kan formes etter
 enhetens behov, og styres av enhetens hode. De elsker barnet høyt, men
 det de elsker, er ikke det barnet er i seg selv som person. De elsker
 drømmene om hva det skal bli til omskapt i eget billede og underlagt egen
 makt. De elsker drømmene om den store, absolutte enheten.