Nevrotikeren gjør opprør
 
Frykt for kjærlighet Selvopptatte Splittet,nervøse og utslitte Livsregnskap og mening
Hem Innledning Hovedsynspunkter Sunn/nevrotisk tilpasningsform Selvforsterking Egenskapene Årsak Motstand Oppdragernes reaksjon Barnets situasjon Strategien Ideologi,religion,psykolog Egenskaper 1 Egenskaper 2 Drømmen Frykten for å bryte ut Det store spranget Bedre løsning Nye egenskaper Forebygging Det totalitære menneskesynet Moralforestillingen Til slutt-- Diverse 1 Diverse 2 Kortversjoner Kortversjoner2 Kortversjoner 3 Kortversjoner 4 Kortversjoner5 Kortversjoner 6 Kortversjoner 7 Diverse Diverse 3 Samfunnet

Livsregnskap og mening

 
 Image0245
                             Livsregnskap og mening
 
       Alle mennesker er avhengige av å føle at livet deres har en form for verdi. Uten
 en slik følelse opplever de livet som meningsløst, og at de mangler eksistens-
 berettigelse.
        De skadede føler at de befinner seg på minussiden i sitt livsregnskap.
     * De mislykkes fullstedig i å gi oppdragerne erstatning for all godheten.
     * De gjør erfaringer med indre,destruktive krefter som de har lært at skyldes
        mangel på moral og etikk
     * De mangler konstruktive drivkrefter, så alt det positive de forsøker å gjøre blir
        kunstige og falske produkter skapt gjennom viljen.
     * De forsøker å rose seg av viljen til lydig innordning under ytre regelverk, men
        vet dypest i seg selv at de ikke fortjener ros. Det er egeninteresser som ligger
        bak.
       
        Ingen kan holde ut et slikt livsregnskap. Det blir nødvendig å finne noe å legge i
 den positive skålen så vekten ihvertfall havner noen millimeter på positiv side.
 Resutatet blir et frenetisk, rastløst strev. Men fordi dette aldri kan lykkes, må de
 nekte å se sannheten i øynene.
 
      1. Det å forsøke å rette opp livsregnskapet ved å spille på oppdragernes
          premisser, er dømt til å mislykkes. Jo mer de gir avkall på seg selv, jo mindre
          blir de istand til å handle ut fra positive drivkrefter i seg selv og i sin natur. Alt
          må skapes gjennom viljen, og dermed blir det  falskt og tilgjort.
 
       2. De må tro at viljen til å skape seg om etter andres mønster fortjener ros,
           for bare da gir den belønning gjennom en form for selvfølelse. Men hvis det
           er ønsket om å få ros som driver dem, så fortjener de jo ikke ros.
 
        3. Hvis det å vise lydighet skal ha verdi, så må det finnes en verdig mottager.
            Men ingen som ønsker lydighet, kan være verdig. De er jo opptatte av deres
            nytteverdi som bruksgjenstander, ikke deres egenverdi som personer.
 
         4. Kanskje klarer de å legge noen lodd opp i livsregneskapets vektskål gjennom
             ytre evner og prestasjoner. Det kan hjelpe litt, men gir ingen full tilfreds-
             stillelse. Ytre prestasjoner har ikke noe med dem selv som personer å gjøre.
 
           Freud trodde at det hektiske jaget etter å finne noe positivt å legge i skåla for
 å få livrengeskepet til å vippe- ivhertfall så vidt der er, over nullpunktet, hadde å
 gjøre med sublimering av erotiske drivkrefter. Men de finnes ikke noe edelt og
 sublimert i handlingene. Det er desperasjon som ligger bak, desperasjon etter å
 oppnå en form for selvfølelse og for å bringe livsregnskapet i balanse.
 
         Fordi de ikke kan lykkes med noe som er en livsnødvendighet, er den eneste
 utveien å nekte å se virkeligheten i øynene. De blir egenrettferdige og selvgode.
 
        Noen sjelelger tror at mennesker fortrenger negative egenskaper fordi de
 følger "lystprinsippet i stedet for realitetsprinsippet". De vil ikke påta seg
 omkostningene ved å bruke viljen til å fjerne dem. Oppgaven til sjelelen er derfor
 å bevisstgjøre disse egenskapene, slik at de tar seg sammen og gjør storreint i de
 indre rom. Slike "sjeleleger" er selvsagt ingen leger, men moralister. Det finnes ikke
 en eneste virkelig skade som kan fjernes ved hjelp av viljen.
        Hvis de skadede får gjøre nye erfaringer og kan vedstå seg sine nødløsninger
 og skader uten at det undergraver livsregnskapet, så vil det vise seg at de vet langt
 bedre selv hva alt det dette går ut på enn det noen "sjelelege" noen gang vil klare
 å bevisstgjøre.
        De skadede er nødt til å nekte å se i øynene eller fortrenge den indre destruk-
 sjonen og de negative egenskapene som skriver seg fra ødeleggelsene, for da ville
 de havne langt nede på minussiden på livsregneskapet, og tilværelsen er ikke lenger
 mulig. De har jo lært seg det totalitære menneskesynet, at mennesker skaper seg
 selv gjennom sin egen vilje. Alle avvik fra "de ideelle fordringer" må derfor skyldes
 dårlig bruk av viljen, eller ettergivenhet for djevler og demoner.
       Disse "sjelelegen" viser med sin fremgangsmåte at også de bygger på det 
 totalitære menneskesynet. Hva i all verden skulle hensikten være med å bevisstgjøre
 uheldige egenskaper? De kan jo bare appellere til viljen, og viljen kan ikke fjerne selv
 den aller minste virkelige skade.  Det mennesket som måtte ha verdens sterkeste
 vilje kan ikke engang bruke den til å fjerne et lite skrubbsår.
      Men det å bry seg med skadene har absolutt ingen praktisk interesse. Skader er
 det bare livskreftene som kan gjøre noe med. Det eneste som må være målet er å
 finne årsaken til at livskreftene holdes fastlås, og ikke kan sette inn med sin
 legende virkning.