Nevrotikeren gjør opprør
 
Kjærlighet 1 Kjærlighet 2 Kjærlighet 3 Egoisme/selviskhet Fascisme Kortversjon 1 Kortversjon 2 Kongitiv t.
Hem Innledning Hovedsynspunkter Sunn/nevrotisk tilpasningsform Selvforsterking Egenskapene Årsak Motstand Oppdragernes reaksjon Barnets situasjon Strategien Ideologi,religion,psykolog Egenskaper  1 Egenskaper 2 Drømmen Frykten for å bryte ut Det store spranget Bedre løsning Nye egenskaper Forebygging Det totalitære menneskesynet Moralforestillingen Til slutt-- Diverse 1 Diverse 2 Kortversjoner Kortversjoner2 Kortversjoner 3 Kortversjoner 4 Kortversjoner5 Kortversjoner 6 Kortversjoner 7 Diverse Diverse 3 Samfunnet

Kjærlighet 3

 Image0338
            Kan kjærlighet brukes som "medisin"?
 
 Freud sa en gang: "Psykoanalyse er dypest sett en kur gjennom kjærlighet". Har
han rett, og i tilfelle -- hvorfor? 
 
 Det finnes to former for kjærlighet avhengig av hva mennesker gjør med
 selvbevisstheten. Flykter de fra den, utvikler de en form for kjærlighet som "spiser
 opp sjelen". Tar de konsekvensene av selvbevisstheten, utvikler de en form for
 kjærlighet som forløser og leger sjelen.
 
 Mennesker som flykter fra seg selv og sin selvbevissthet, har ingen evne til å føle
 kjærlighet til det andre er i seg selv som personer. Det de elsker, er drømmene om
 hva den andre skal bli til utformet i eget billede og underlagt egen makt som en
 vegeterende utvidelse av seg selv. Da må de bryte ned den andres indre liv, selvet
 og naturen. En vegeterende enhet kan ikke ha flere maktsenter. Den må styres av
 organismens hode. Lemmer som følger sitt eget mønster, blir ubrukelige. En slik
 form for kjærlighet fungerer derfor som snyltevepsens egg i larver, de spises opp
 innenfra inntil de ender som tomme, døde skall.
 
 Når mennesker tar konsekvensene av selvbevisstheten, vil kjærligheten ha
 motsatt virkning. Den vil gi nye,indre livsmuligheter i stedet for å utgjøre en
 dødelig trussel. Kjærligheten er et resultat av at den andre gjennom seg selv som
 person tilfredsstiller behovet for å knyttes sammen med helheten ut fra seg selv.
 Dermed slipper mennesker bort fra den ensomhetsfølelsen som bevisstheten om
 seg selv som enkeltindivid skaper. Som ved all annen behovstilfredsstillelse,
 blir resultatet positive følelser.
 
 En slik personkjærlighet kan ha en legende virkning på traumer. Årsaken er at den
 skaper en gjensidig, fundamental trygghet. De skadede må ha garanti for at de
 kommer gjennom prosessen med selvrespekten og egenverdien i behold. Ingen
 kan tåle å havne under nullpunktet i sitt livsregnskap. De må også ha garanti for
 at de ikke påfører den andre skader. Det å skade et menneske som de vet at vil
 dem godt, vil oppleves som verre enn selv å bli skadet.
 
 Siden personkjærligheten retter seg mot det som er ekte og levende i andre som
 personer, kan den ikke skades av ytre egenskaper. De vonde følelsene, hatet,
 aggresjonen osv. kan derfor ikke redusere deres verdi. Et menneske med evne
 til personkjærlighet, kan heller ikke selv skades. Det har sin selvfølelse knyttet
 til erfaringer med selvet, og det et menneske har erfart, kan ingen ta fra det.
 I en slik absolutt trygghet kan de skadede åpne dørene til mørkeloftet og slippe
 lyset inn. De gamle spøkelsene blir ikke så skremmende lenger.
 
 Mennesker blir nevrotiske fordi de har vært avhengige av mennesker som viste
 den formen for kjærlighet som "spiser opp sjelen". De har blitt elsket som
 gjenstander, som deler av større enheter, og hatet som personer. Det de var i seg
 selv og av natur ble hatet fordi det utgjorde en farlig konkurrent til den makten
 som enhetens hode skulle ha, og var en trussel om løsrivelse. Dermed ble de
 tvunget inn i et fryktelig dobbeltspill. De må på den ene side bekjempe alt i seg selv
 og i sin natur og la seg formes og styres utenfra for å gjøre seg verdige til den
 eneste formen for kjærlighet de har gjort erfaringer med. På den andre siden må
 de kjempe en veldig kamp for å ta vare på restene av sitt eget, indre liv, for å
 unngå å miste seg selv, dø i seg selv. For å kunne redde eget,indre liv, måtte de
 bygge opp sterke festningsvoller mot hatets drepende piler, og gå på en desperat
 jakt etter noe som kunne styrke restene av eget, indre liv.
 
 Personkjærligheten kan redde dem. Gjennom erfaringene med et sunt menneskes
 reaksjonsmønster i et ekte samspill ut fra seg selv, kan de gjøre den revolusjonerende
 oppdagelsen at sunne mennesker slett ikke har drivkrefter i seg mot å knuse og
 tilintetgjøre alt i dem selv for å kunne overta makten over hele deres personlighet.
 Tvert imot søker de, ut fra rene egeninteresser, utbytte av det som er ekte og
 levende i dem selv. Men et slikt samspill skjer sjelden fordi sunne mennesker ikke
 klarer å oppdage mennesket bak barrikadene av selvforsvar, destruksjonen etter
 ødeleggelsene og alle nødløsningene. Det å skulle fjerne selvforsvaret, oppleves som
 en dødelig risiko for de skadede. Hvis den andre inntar de samme holdnignene som
 de har erfaringer med, vil også de siste rester av indre liv gå tilgrunne.
 
 Hvis et ekte samspill likevel finner sted, vil de skadede også gjøre nye og avgjørende
 erfaringer  med seg selv. De vil oppdage at det de er i seg selv som personer, kan ha
 verdi for andre. Etterhver vil de få så godt kjennskap til og tiltro til det de er i seg selv
 at de våger å bryte opp fra livet i utlendighet og flytte hjem til seg selv. De kan
 gjenerobre seg selv og ta bolig i eget sinn, bli hele og levende igjen-- hvile i seg selv.
 
 Personkjærligheten gir derfor både de traumatiserte og nevrotikerne mulighet til
 å få oppfylt den største av alle drømmer, det å kunne vedstå seg selv fullt ut og
 likevel beholde selvrespekten og egenverdien. Alle faresignaler kan skrues av, og
 livskreften i dem kan forløses. Sjelelige skader er virkelige skader, og virkelige skader
 er det bare livskreftene som kan gjøre noe med. De slipper til når de oppdager at de
 kan tilfredsstille sine grunnleggende behov på en ekte måte, og at de slipper å
 mishandle seg selv for å kunne kjøpe seg nødløsnigner.
 
 Den sunnhetsskapende kjærligheten har tre kjennetegn:
 Den er betingelsesløs fordi den retter seg mot andre som personer, og derfor ikke
 setter betingelser ved ytre egenskaper.
 Den er egoistisk/selvisk-- drevet av egoet/selvets egeninteresser. Det er derfor den
 er sunnhetsskapende. Mennesker kan bare oppnå tiltro til sin egenverdi som personer
 hvis de erfarer at andre kan ha utbytte av dem.
 Den er frigjørende fordi samspillet gir gjensidig berikelse. Det skaper derfor
 takknemlighet, ikke forventninger om senere erstatning.
 
 Mens gjenstandskjærligheten er et tap/tap-prosjekt, er personkjærligheten et
 vinn/vinn-prosjekt.  Hvorfor ender da noen i den fryktelige dødsspiralen? Årsaken
 er at selvbevisstheten er en evolusjonsmessig nyvinning som vi enda ikke helt har
 lært oss å leve med. Når det oppstår problemer, forsøker vi -- som alle andre
 livsformer, å løse dem ved å vende tilbake til et tidligere utviklingsnivå. Men
 mennesker som flykter fra sin selvbevissthet og vil vende tilbake til de store,
 ubevisste enheten, bryter ned både seg selv og andre.