Nevrotikeren gjør opprør
 
Kjærlighet 1 Kjærlighet 2 Kjærlighet 3 Egoisme/selviskhet Fascisme Kortversjon 1 Kortversjon 2 Kongitiv t.
Hem Innledning Hovedsynspunkter Sunn/nevrotisk tilpasningsform Selvforsterking Egenskapene Årsak Motstand Oppdragernes reaksjon Barnets situasjon Strategien Ideologi,religion,psykolog Egenskaper  1 Egenskaper 2 Drømmen Frykten for å bryte ut Det store spranget Bedre løsning Nye egenskaper Forebygging Det totalitære menneskesynet Moralforestillingen Til slutt-- Diverse 1 Diverse 2 Kortversjoner Kortversjoner2 Kortversjoner 3 Kortversjoner 4 Kortversjoner5 Kortversjoner 6 Kortversjoner 7 Diverse Diverse 3 Samfunnet

Kjærlighet 2

 Image0334
 Versjon 2.
 
   Ordet kjærlighet brukes både i den nevrotiske og den sunne tilpasningsformen.
 I det første tilfellet er kjærligheten livsødeleggende, og i det andre er den livgivende.
 Den livsødeleggende kjærligheten er uselvisk, mens den livgivende er selvisk.
 
    I den nevrtotiske tilpasningsformen flykter mennesker fra den individuelle selvbe-
 visstheten, og forsøker å gjenforrenes med helheten ved å smeltes sammen i en
 vegeterende organisme. I en slik organisme kan ikke mennesker ha et eget makt-
 senter i seg selv og i sin natur. Hvis alle cellene i organismen fulgte sitt eget mønster
 og ikke innordnet seg setter enhetens hode, ville den staks smuldre opp.
   Den livsødeleggende kjærligheten er derfor uselvisk. Den er kjærligheten fra et
 menneske uten et eget selv til et menneske uten et eget selv -- kjærlighet til
 drømmene om hva den andre skal bli til omformet i eget billede og undrelagt egen
 makt, kjærlighet til den som kan fjerne ensomhetsfølelsen ved å utgjøre en utvidelse
 av seg selv.
    
    Gudens kjærlighet er destruktiv. Han elsker ikke menneskene for deres egen skyld,
 for det de er i seg selv og av natur. Tvert imot kan han bare elske dem når de
 omvender seg dvs. vender seg bort fra eget, indre liv, tømmer seg for alt eget innhold,
 og ender opp som tom leire. Som pottemakeren kan han så fritt forme leiren i sitt
 eget billded, og totalt underlegge produktet sin egen makt.
    I strevet etter å gjøre seg verdig til en slik kjærlighet, brytes mennesker i stykker.
 Jo mer de mishandler sitt indre liv for å kunne skape seg om i det nye billedet, jo
 svakere og mer destruktive blir de i seg selv, og jo lenger fjerner de seg fra billedet.
 Men de må likevel fortsette,for de kjenner intet alternativ. En leirfigur som er formet
 til utenfra, har ingen egenverdi. Hvis det avsløres at produktet mangler kvalitet, vil
 det kasseres.
    Det er den destruktive formen for kjærlighet en er ute etter når det heter at "du
 skal elske din neste". Ingen kan elske på kommando. Følelser kan ikke produseres
 gjennom viljen. Utsagnet må derfor fortolkes. Det betyr: Du skal vise enda større
 vilje til å bekjempte alt i seg selv, og la deg smeltes inn som en del av den store
 enheten.
   Siden det er nødvendig å appellere til viljen, viser dette at egne drivkrefter tvert imiot
 mangler. Det å forsøke å gi etter for oppfordringen om å vise kjærlighet, kan derfor
 bare føre til at menneskers integritet brytes i stykker-- samsvaret mellom det indre
 og det ytre liv.
    Den destruktive kjærligheten er aldri gratis, og den gir ingen selvtillit og selvrespekt.
 Mennesker som har gjort erfaringer med destruktiv kjærlighet, har derfor all grunn
 til å frykte den.
     Mennesker søker sitt eget beste i alle ting. De påtar seg ikke ofrene med å bryte
 med sin integritet uten å vente full erstatning for ofrene. Kjærlighet produsert
 gjennom viljen skaper derfor ei stor gjeldesbyrde. Gjelden kan aldri betales,
  for erstatningskravet er at den som elskes skal redde dem fra dem selv
 ved å gå opp i en større enhet med dem. Da brytes de i stykker.
    Den destruktive kjærligheten gir ingen selvtillit. Tvert imot hates selvet fordi det
 utgjør barriæren mot den absolutte enheten.
    Den destruktive kjærligheten gir heller ingen selvrespekt. Tvert imot erfarer de
 at den indre mishandlingen skaper alle de egenskapene som fordømmer som
 moralsk forkastelige, hat, misunnelse, svakhet osv.
 
     Den selviske kjærligheten hører hjemme i den sunne tilpasningsformen. Den er
 selvets verdsetting av et annet menneskes selv. I stedet for å slippe ut av den
 ensomhetsfølelsen selvbevisstheten skaper ved å flykte fra seg selv, knyttes de
 sammen med helheten igjen ved å kyttes sammen med andre ut fra seg selv.
    En slik form for kjærlighet gir frihet,selvtillit og selvrespekt.
    De har egne drivkrefter mot å tilfredsstille  behovet for å knyttes sammen med
 helheten ut fra seg selv. I stedet for å ha ofret noe,har de fått noe. Det finnes intet
 gjeldskrav. Begge har frihet.
     Erfaringen av å kunne tilfredsstille den andres grunnleggende behov gjennom seg
 selv, gir begge kunnskaper om og tillit til selvet. Erfaringene gir dem et ugjendrivelig
 bevis på at selvet må ha verdi. Tiltroen til selvet fører til at de kanskje klarer å
 gjenerobre seg selv, og overta kontrollretten over seg selv.
     Den nye tilpasningsformen vil forløse livskreftene i dem. De egenskapene som
 moral/etikk- forestillingen fordømmer forsvinner gradevis helt av seg selv når den
 indre mishandlingen tar slutt, og konstruktive og byggende drivkrefter overtar. De
 utvikler en trygg tiltro til sine egenskaper.