Nevrotikeren gjør opprør
 
Hem Innledning Hovedsynspunkter Sunn/nevrotisk tilpasningsform Selvforsterking Egenskapene Årsak Motstand Oppdragernes reaksjon Barnets situasjon Strategien Ideologi,religion,psykolog Egenskaper  1 Egenskaper 2 Drømmen Frykten for å bryte ut Det store spranget Bedre løsning Nye egenskaper Forebygging Det totalitære menneskesynet Moralforestillingen Til slutt-- Diverse 1 Diverse 2 Kortversjoner Kortversjoner2 Kortversjoner 3 Kortversjoner 4 Kortversjoner5 Kortversjoner 6 Kortversjoner 7 Diverse Diverse 3 Samfunnet

Innledning

 Image0001
                                           Innledning
 
 Denne fremstillingen er skrevet ned over mange år. Tidligere innhold er ikke forandret.
 Hensikten er å vise utviklingen i synspunktene.
 
 Leserne finner ingen henvisning til "autoriteter". De overlates til selv å finne ut om
 synspunktene stemmer. Hjelpemidlene er de to sannhetskriteriene.
 1) Alt som er sant må ta utgangspunkt i forhold som alle kan observere. Deretter må
      det etter sammenhengende, logiske resonnementer trekkes konklusjoner.
 2) Alt som er sant fungerer i praksis. Vår virkelighet fungerer i praksis, og derfor må alt
      som er i overensstemmelse med virkeligheten også gjøre det.
 
 Jeg tror ikke på psykologien. Den fremgangsmåten den bruker viser at den bygger på
 det totalitære menneskesynet. Psykologene bruker tilden til å bevisstgjøre avvik fra
 et ytre mønster kalt "sunnheten". Hensikten kan bare være at klientene skal fjerne
 disse avvikene med viljen. De har ikke noe annet "verktøy" de kan bruke. Men viljen
 kan selvsagt ikke fjerne virkelige skader.
 Psykologien må derfor anta at mennesket i utgangspunktet bare er et tomt råstoff som
 ved hjelp av viljen skal forme råstoffet etter et ytre mønster.
 Logikken i fremgangsmåten glimrer med sitt fravær:
 
 - Hvis viljen er brukbar for å oppnå ny sunnhet, hvorfor har de da ikke allerede brukt den?
   Hvorfor velger de i stedet fryktelig lidelse?
 - Er årsaken at de egentlig har glede av lidelsen? En slik grotesk tanke faller på sin egen
    urimelighet. Når de velger lidelse er det for å overdøve annen lidelse som er enda verre.
 - Er årsaken til problemene at klientene er dumme? De klarer derfor ikke å orientere seg
    i livets jungel, og må ha hjelp av en psykolog for å finne frem. Lite tyder på at de er
    spesielt dumme.
 
 Mine synspunkter:
 
 Grunnlaget for sjelslivet er menneskers bevissthet om seg selv. All bevissthet er avhengig
 av erfaringer gjennom sansene. Selvbevissthet er derfor avhengig av at mennesker gjøre
 erfringer gjennom sansene med hvem de er i seg selv som personer. Nevrotikere har
 aldri hatt mulighet til å gjøre slike bevissthetsskapende erfaringer. De vet derfor ikke
 hvem de er i seg selv, og at de har egenverdi i kraft av seg selv.
 
 Årsaken til at de mangler de grunnleggende erfaringer er at de hadde oppdragere som
 forsøkte å løse sine egne, sjelelige problemer ved å flykte fra seg selv. Slike oppdragere
 hadde derfor ingen evne til å knyttes sammen med barnet ut fra seg selv. Barnet kunne
 ikke speile seg i et annet menneskes sinn, og oppdage sitt eget billede. Mennesker må
 fødes på to måter, fysisk og sjelelig.
 
 Oppdragere som flykter fra seg selv mister evnen til å leve gjennom seg selv. De vil
 søke nødløsninger ved å tilpasse seg som deler av førbevisste enheter, som hodet eller
 legemet på organismer. Oppdragerne vil forsøke å bruke barnet som en del av denne
 organismen.
 Når barnet skal brukes på en slik måte, må det depersonifiseres. Alt det er i seg selv og
 av natur må knuses til tom leire, slik at de fritt kan formes og kontrolleres etter
 enhetens behov.
 
 Maktmidlene oppdragerne bruker for å depersonifisere barnet, er utpressing og
 undergraving.
 - Oppdragerne tror at egen vilje til å gi avkall på sitt indre liv og innordne seg i enheten
 er uttrykk for høy moral og etikk, og at de har rett på full erstatning for denne store
 godheten. Barnet utsettes derfor for et konstant hardt trykk av erstatningskrav som
 det ikke har noen mulighet til å etterkomme. Det kan ikke redde oppdragerne fra dem selv.
 - Undergravingen skjer gjennom en uendelighet av uberegnelig, aggressiv småhakking
 kamuflert som oppdragelse.
 
 Barnet må bygge opp en sterk selvbeskyttelse for å hindre oppdragerne i å knuse alt
 i det selv, tømme det for eget innhold slik at det mister seg selv. Denne selvbeskyttelsen
 hindrer det i å gjøre nye erfaringer med andre mennesker.
 
 Siden barnet ikke kan tilfredsstille sine grunnleggende sjelelige behov på en ekte måte,
 blir det avhengig av nødløsninger. Det eneste det har erfart at ble verdsatt var viljen
 til å leve opp til oppdragernes forventninger. Nødløsningene fører derfor til at det
 havner i akkurat den samme tilpasningsformen som oppdragerne hadde.
 
 
 Den nevrotiske tilpasningsformen vil si å flykte fra selvbevisstheten og tilpasse seg som
 en del av en førbevisst enhet, som hodet eller legemet til en organisme. Sunne mennesker
 tar derimot konsekvensene av selvbevisstheten, og fungerer ut fra eget bevissthetsliv
 og egen natur som frie og helhetlige enkeltindivider. Hva skal til for å oppnå denne
 overgangen? Det finnes to veier mellom disse to verdnene, en god og en fryktelig
 skremmende.
 
 1) De kan gjøre de erfaringene med et annet menneske som oppdragerne ikke kunne
 gi dem. Da vil de oppdage hvem de er i seg selv som personer, at de har egenverdi i
 kraft av seg selv, og at de kan tilfredsstille alle sine sjelelige behov på en ekte måte
 gjennom seg selv. Det er ikke lenger nødvendig å mishandle seg selv for å kunne kjøpe
 seg nødløsninger.
 
 2) De kan gjennomskue nødløsningene slik at de ikke blir brukbare lenger. Da vil de
 velge friheten, og friheten vil gi dem de bevissthetsskapende erfaringene med eget,
 indre liv.
 Det å gjennomskue nødløsningene vil si å gjennomskue moral/etikk-forestillingen. Hvis
 tilpasningsformen ikke roses som et uttrykk for høy moral og etikk, gir den ingen
 nødløsninger. Viljen til å gi avkall på eget, indre liv og flytte makten over til enheten
 gir ikke lenger noen form for selvbevissthet/selvfølelse, intet håp om å bli verdig til
 fellesskap, og ingen store drømmer om erstatninger for ofrene en gang i fremtiden.
 
 
 Psykologien har ikke forstått at sjelelige skader er virkelige skader. Den appellerer til
 viljen, og viljen kan selvsagt ikke fjerne virkelige skader. Virkelige skader er det bare
 livskreftene som kan gjøre noe med. Det finnes derfor bare et eneste relevant
 spørsmål: Hva skal til for å forløse livskreftene?