Nevrotikeren gjør opprør
 
Angst Hat Selvforakt Prestasjonsangst
Hem Innledning Hovedsynspunkter Sunn/nevrotisk tilpasningsform Selvforsterking Egenskapene Årsak Motstand Oppdragernes reaksjon Barnets situasjon Strategien Ideologi,religion,psykolog Egenskaper  1 Egenskaper 2 Drømmen Frykten for å bryte ut Det store spranget Bedre løsning Nye egenskaper Forebygging Det totalitære menneskesynet Moralforestillingen Til slutt-- Diverse 1 Diverse 2 Kortversjoner Kortversjoner2 Kortversjoner 3 Kortversjoner 4 Kortversjoner5 Kortversjoner 6 Kortversjoner 7 Diverse Diverse 3 Samfunnet

Egenskaper 1

 Image0245
                De egenskapene barne utvikler.
 
          De egenskapene barnet utvikler er helt rasjonelle og logiske sett på
 bakgrunn av de erfaringer det har gjort, og de sjelelige behov et menneske
 har.
         Barnet har aldri fått gjøre de ekte erfaringene med seg selv og sin natur
 som skal til for å bygge opp en ekte selvbevissthet. Det møtte tvert imot
 selvknusende holdninger, og måtte barikadere seg bak høye murer av
 selvbeskyttelse for å unngå å bli tilintetgjort i seg selv.
        Men for å tilfredsstille det desperate behovet for en form for selvfølelse, og
 for å komme ut av ensomheten og bli verdig til kjærlighet, tramper det ut i
 akkurat den samme myra som oppdragerne befant seg i. Også barnet søker
 nødløsninger ved å flykte fra seg selv og tilpasse seg som en del av en større
 enhet. Det betyr at det må bekjempe selvet og naturen og la seg formes og
 styres utenfra etter enhetens behov.
 
    1. En slik tilpasningsform fører til angst. Barnet får aldri gjøre de erfaringene
        med seg selv og sin natur som selvbevisstheten er avhengig av, og det står
        i fare for å miste seg selv. Dette er angstens årsak.
 
    2. Tilpasningsformen fører til hat. Mennesker føler hat mot alt som truer

         selve livet, både det ytre fysiske livet og det indre sjelslivet. Barnets indre

         liv ble først truet av oppdragernes selvknusende holdninger, og etterhvert
         utgjør egne nødløsninger en trussel mot det indre liv. Hat er også bitterhet
         over å ha ofret alt, for så å oppdage at de intet får i erstatning.
 
     3. Tilpasningsformen fører til selvforrakt. Barnet forrakter seg selv fordi det
          ikke kunne leve opp til oppdragernes tilsynelatende rimelige forventninger
          om erstatning for all godheten, og fordi det har lært at alle avvik fra det
          ytre mønsteret skyldes dårlig bruk av viljen.
 
      4. Tilpasningsformen fører til prestasjonsangst. Barnet er fremmed for sitt
           eget, indre liv, og har derfor aldri erfart at det kan ha verdi i kraft av seg
           selv. Den eneste verdi det kan ha, går derfor gjennom å leve opp til
           andres forventninger. Men fordi det er fremmed for seg selv, blir det også
           fremmed for sin omgivelse. Det er ikke lett å vite hva andre venter.
 
       5. De skadede vil føle frykt for kjærlighet. De har erfart at de bare kan
           elskes for viljen til å gi avkall på alt i seg selv  og i sin naturog leve opp til
            andres  drømmebilde. Selvet ble hatet fordi det utgjorde en farlig
            maktkonkurrent. Ekte kjærlighet forutsetter at de fjerner
            og knyttes sammen med andre ut fra seg selv. Hvis andre inntar de
            samme selvknusende holdningene som det har gjort erfaringer med,
            vil resultatet bli at også de siste restene av eget, indre liv går til grunne,
            at de dør i  seg selv.
 
        6. De skadede vil bli selvopptatte. Slik mennesker med en verkefinger blir
            opptatte av den fordi den sender ut signaler om at noe ikke er som det
            skal, vil det samme skje med selvet. Mennesker blir opptatte av det fordi
            det sender ut signaler om at det holder på å bryte sammen
            og gå tilgrunne.
 
         7. De skadede blir splittede,nervøse og utslitte. De blir splittet fordi de på
              den ene siden må gi avkall på selvet for å oppnå nødløsninger, og på den
              andre siden styrke og fremheve det for ikke å gå tilgrunne i seg selv.
              De blir nervøse og utslitte fordi dette dobbeltspillet er meget krevende.
 
          8. De får problemer med livsregneskapet. De har aldri erfart å ha
               egenverdi i kraft av seg selv som personer, og bruksverdien blir også
               stadig mer tvilsom. Jo mer de strever med å gå iett med det ytre
               billede, jo mer brytes de ned i seg selv, og jo mer  fjerner de seg fra
               bildet. Dessuten bærer de på en tung byrde av takknemlighetsgjeld til
               oppdragerne for all godheten.
 
           9. Tilpasningsformen fører til at de blir avhengige av illusjoner og
                drømmer. De må tro at viljen til å flytte makten fra eget indre liv over
                til enhetens hode, skyldes rosverdig moral og etikk, og at de engang
                vil få stor erstatning for ofrene.
 
 
         Alt som gjelder de skadedes tilpasningsform er derfor rasjonelt og logisk
 sett på bakgrunn av de erfaringer de har gjort, og de behov sjelslivet har.
 
         Ingen lege på kroppslige syndommer ville finne på å kalle ting han ikke
 forstår når det gjelder kroppens funksjonsmåte for irrasjonelle. Det ville
 være å nedverdige de skadede og sin egen intellektuelle redelighet.
        Sjelelegene derimot tillater seg å kalle de skadedes følelser for irrasjonelle.
 Dermed kan de dyrke sine fordommer, og sove videre på sin behagelige pute
 uten å forsøke å gjøre nye erkjennelser.
        Den som føler respekt for andre mennesker, føler også respekt for disse
 menneskenes følelser. Den som føler respekt for de skadede, føler også
 respekt for de skadedes følelser. Ingen kan føle respekt for noe som
 er irrasjonelt.
      Ved å kalle følelsene for irrasjonelle, sager de også av den greinen de selv
 sitter på. Det å skulle forske i noe som er irrasjonelt, er jo i seg  selv
 irrasjonelt. Alt irrasjonelt unndrar seg enhver vitenskapelig metode.