Nevrotikeren gjør opprør
 
Psykologiens irrasjonalitet Å forebygge Årsaker Lakkmustesten De farligste ordene Snaren Moral/etikk-f. Frihet gir sunnhet
Hem Innledning Hovedsynspunkter Sunn/nevrotisk tilpasningsform Selvforsterking Egenskapene Årsak Motstand Oppdragernes reaksjon Barnets situasjon Strategien Ideologi,religion,psykolog Egenskaper 1 Egenskaper 2 Drømmen Frykten for å bryte ut Det store spranget Bedre løsning Nye egenskaper Forebygging Det totalitære menneskesynet Moralforestillingen Til slutt-- Diverse 1 Diverse 2 Kortversjoner Kortversjoner2 Kortversjoner 3 Kortversjoner 4 Kortversjoner5 Kortversjoner 6 Kortversjoner 7 Diverse Diverse 3 Samfunnet

De farligste ordene

 Image0001
                          De farligste ordene
 
 De farligste ordene som finnes er ordene moral og etikk. Ordene er farlige fordi
 de narrer mennesker til å selge det viktigste de har, den indre friheten.
 
 Fordi ordene moral og etikk bare er sleipe narremiddel, blir de aldri definert. En
 definisjon ville avsløre det råtne innholdet, at de egentlig betyr det å vise vilje
 til lydighet. Ingen som ønsker at andre skal vise lydighet, vil dem godt. De er
 ikke ute etter den egenverdien mennesker oppnår når de fritt kan gi uttrykk
 for sin egenart, men etter deres nytteverdi som bruksgjenstander.
 
 Når mennesker lar seg narres til lydighet av ordene moral og etikk brytes de
 ned sjelelig, og de blir også farlige for andre.
 
 1. Lydighet er sjelegift
 
 a) Bevissthet er avhengig av erfaringer, og selvbevissthet er derfor avhengig
 av erfaringer med selvet. Hvis mennesker skal kunne gjøre slike erfaringer må
 de ha indre frihet. Bare i frihet kan de oppdage hvem de er i seg selv og av
 natur ut fra egne drivkrefter, og dermed samle seg de erfaringer som trenges
 som bygningselementer i en trygg, indre plattform. Mennesker som viser lydighet
 får bare gjøre erfaringer med sin evne/manglende evne til å underkaste seg
 andres regelverk og kontroll. Den indre plattformen som bygges av slike
 erfaringer er råtten og falleferdig.
 
 b) Sjelslivet er en livsform, og det oppstår destruktive krefter i alle livsformer
 hvis de utsettes for mishandling. Når mennesker må vise lydighet, mishandles
 de sjelelig. Ingen kan tjene to herrer. Kontroll utenfra forutsetter at de
 depersonifiserer seg selv og låser fast egne, indre drivkrefter.
 
 c) Alle livsformer blir svake hvis de ikke får tilfredsstilt grunnleggende behov
 og utsettes for mishandling. Viljen til lydighet hindrer mennesker i å gjøre
 bevissthetsskapende erfaringer med hvem de er i seg selv som personer, og de
 må mishandle sitt indre liv når makten skal flyttes over til ytre utforming og
 kontroll. Resultatet er at de blir svake i seg selv.
 
 2. Lydighet gjør dem farlige for andre.
 
 a) Når moral/etikk- forestillingen narrer mennesker til å vise lydighet blir de
 fremmede for sitt indre liv, og dermed for livet rundt seg. Resultatet er at de
 mister evnen til å stå i et gjensidig berikende samspill med andre mennesker
 ut fra seg selv. De kan ikke lenger oppleve deres egenverdi som personer og
 føle ansvar for dem.
 
 b) Siden lydigheten gjør dem fremmede for sitt indre liv og fremmede i verden,
 kan de ikke lenger oppnå ekte livsinnhold gjennom livet selv. De vil i stedet
 forsøke å skaffe seg en form for livsinnhold gjennom store drømmer. Drømmene
 overtar egenverdien, og mennesker får bare bruksverdi i kraft av å bidra til
 at drømmene virkeliggjøres.
 
 c) I etterlevelsen av slike drømmer mister mennesker alle skrupler. De er
 fremmede for sitt indre liv, og kan derfor ikke reguleres av sine egne livskrefter.
 Det å måtte ofre andre mennesker på drømmenes alter, er ikke så farlig siden
 de bare har bruksverdi. Dessuten oppleves det som en stor befrielse å få
 utløsning for den indre destruksjonen i den store saks navn. Det var f.eks. de
 moralske og etiske besteborgerne i Nazi-Tyskland som begikk bestialitetene,
 ikke dem som i utgangspunktet befant seg i utkanten av loven. De mente de
 ikke fortjente straff, for de viste jo bare lydighet.
 
 Filosofene burde være de riktige til å knuse moral/etikk-forestillingen slik at
 den ikke lenger kan depersonifisere mennesker og redusere dem til sjelelige
 slaver. På dette området er filosofene feige og velger å underkaste seg
 interessene til maktgruppene i samfunnet. Slike maktgrupper ville miste
 kontrollen hvis det å lydig underkaste seg deres interesser ikke lenger kunne
 roses som moral og etikk. Filosofene synes det er bedre å opptre på en
 ulogisk måte enn å provosere disse interessene.
 
 a) Filosofien har erkjent at alle virkelige begreper kan defineres. Den klarer
 selvsagt ikke å definere ordene moral og etikk siden de bare er sjelelige
 manipuleringsord for å få mennesker til å vise lydighet. Men filosofene biter
 skammen i seg, og bruker likevel disse ordene som om de var begreper.
 
 b) Filosofene må gi ordene moral og etikk legitimitet ved å hevde at det er til
 menneskenes eget beste å følge de regler og prinsipper de legger inn i dem. Hvis
 de oppfatter mennesker som helhetlige personer, må deres eget beste også
 være det å kunne tilfredsstille sine sjelelige behov på en ekte måte. Hvis
 filosofene skal kunne vite hva dette går ut på, må de først skaffe seg omfattende
 kunnskaper om psykologe. Det betrakter de som helt unødvendig.
 
 Moral/etikk-filosofene ligner på barn som bygger hus av legoklosser. Det sitter
 og konstruerer tankebyggverk av abstrakte tankeelementer. Det virkelige
 livs behov er de derimot ikke interesserte i.
 
 Ingen som verdsetter andre mennesker som helhetlige personer ønsker at
 de skal vise lydighet. Bare i frihet kan de gi uttrykk for den egenarten som gir
 dem egenverdi. Den eneste begrensningen av friheten er kompromisser i
 ytterkant der interessene er motstridende. Slike kompromisser må dels utformes
 av det demokratiske samfunnets lovverk, dels av individuelle overenskomster.
 
 Alt godt kan bare skapes innenfra, og skapelsesprosessen finner bare sted
 hos mennesker som har indre frihet.