 |
Barnets situasjon |
|
Et barn med oppdragere som forsøker å løse egne sjelelige problemer ved å |
flykte fra seg selv, får alvorlige sjelelige problemer. Det får problemer med |
selvbevisstheten, og det lærer å forrakte seg selv. |
|
Selvbevisstheten |
Bevissthet er avhengig av erfaringer. Barnet kan ikke gjøre erfaringer med |
hvem det er i seg selv som person gjennom oppdragere som flykter fra seg |
selv. De har ingen evne til å stå i et ekte samspill med barnet ut fra seg selv. |
Barnet oppdager ikke hvem det er i seg selv som person, og at dette selvet |
har verdi. Det oppdager ikke at det kan tilfredsstille andres behov gjennom |
seg selv og utløse positive reaksjoner i dem. |
For ikke å bli tilintetgjort i seg selv, må barnet bygge opp en sterk selvbe- |
skyttelse mot oppdragernes selvknusende holdninger. Men bak denne |
selvbeskyttelsen mister det evnen til å gjøre bevissthetsskapende erfaringer. |
Det kan ikke gjøre erfaringer med hvem det er i seg selv ut fra egne drivkrefter |
i samspill med livet rundt det. |
Barnet erfarte at oppdragerne hatet selvet siden det hindret den store |
enheten. Hatet overføres til barnets egen selvoppfatning, og også dette |
hatet utgjør en trussel mot det indre bevissthetssenteret. |
Den siste trusselen er fristelsen til å gi etter. Hvorfor ikke selge selvet for |
dermed å få inngangsbillett til den store enheten? Men angsten for intetheten |
holder det tilbake. |
|
Selvforrakt/oppdragere |
Barnet forrakter seg selv fordi det står i bunnløs takknemlighetsgjeld til |
oppdragerne for "den store godheten"- viljen til å gi avkall på alt i seg selv og |
innordne seg i enheten. Barnet blir en gjeldsslave som ikke kan kjøpe seg fri |
uansett hvor mye det anstrenger seg, for det kan ikke oppfylle oppdragernes |
ønske-- det å redde dem fra seg selv. |
Resultatet er at livsregnskapet havner langt nede på minussiden. Det kan |
ingen tåle. Barnet må i et hektisk jag forsøke å finne noe å legge på den andre |
siden på livsregnskapets skålvekt som kan veie opp minuspostene. Men alt |
det presterer blir falskt. Det har jo bare sin vilje å bruke, og ikke ekte |
drivkrefter i seg selv. |
Fordi det er dømt til å mislykkes med å få orden på livsregnskapet, føler det |
at det ikke har rett til å eksistere, at det må "be om unnskyldning for at det |
er til". |
|
Selvforrakt/moral og etikk |
I førbevisste enheter er det nødvendig å tro på den fullkomne viljen. Bare |
hvis viljen er fullkommen, finnes det ingen unnskyldning for avvik fra enhetens |
mønster og ulydighet mot enhetens hode. Bare hvis viljen er fullkommen, kan |
alle avvik angripes som mangel på moral og etikk. |
Men sjelslivet fungerer selvsagt etter de samme grunnprinsippene som alle |
andre livsformer. Det oppstår destruktive drivkrefter når behov ikke tilfreds- |
stilles og de utsettes for mishandling. |
Troen på den fullkomne viljen vil dermed føre til at de angripes for sine indre |
ødeleggelser. De har ikke brukt sin fullkomne vilje rett, og mangler moral og |
etikk. Resultatet er dyp selvforrakt. Skadene må skjules både for dem selv |
og andre for å unngå fordømmelse og sosial utstøting. |
|
Utsikten bak selvbeskyttelsen |
Bak selvbeskyttelsen oppdager ikke barnet at det finnes et alternativ, at det |
i seg selv har alt som skal til for å leve et godt liv. |
Det oppdager ikke at sunne mennesker ut fra sine egeninteresser er opptatte |
av å høste utbytte av dem som personer, ikke å knuse og tilintetgjøre det |
indre liv for å få sjelelig makt. Lemmer på en organisme kan bare styres |
utenfra. |
Det oppdager ikke at det kan elskes for sin egen skyld, men erfarer at |
forutsetningen for den formen for kjærlighet det har gjort erfaringer med, er |
at det gir avkall på alt i seg selv. Det kan bare elskes for sin vilje til helt å gå |
opp i enheten. |
Det oppdager ikke at det har egenverdi i kraft av seg selv, og kan være mål |
i seg selv. I enheten kan det bare ha bruksverdi gjennom å tilpasse seg etter |
enhetens behov og være middel for den. |
Det oppdager ikke at det har rett til å eie og styre sitt eget liv, eksistere for |
sin egen skyld. |
Det oppdager ikke hva ekte omsorg er, at det er mulig bare å slappe av og |
ikke prestere eller få til noen ting, men likevel bli ivaretatt. Det vet ikke at det |
er nok bare å være et menneske. |
|
Den råtne nistepakken det får med seg på livsveien |
Det har lært at alt av egne drivkrefter i seg selv og i sin natur blir hatet fordi |
det utgjør en trussel og opprør og utbrudd fra enheten. |
Det har lært at destruksjonen etter de indre ødeleggelsene skyldes dårlig |
bruk av viljen, mangel på moral og etikk. |
Det har erfart at jo mer det anstrenger seg for å være moralsk og etisk dvs. |
innordne seg som en del av enheten, jo verre går det. Salget av makt over |
seg selv gjør dem svake og destruktive. |
Det har aldri gjort erfaringer med det indre livs kilder som kan drive frem |
vokster og modning. De manglende indre livsvilkårene har gitt dødskreftene |
overtaket. |
Det har bare gjort negative erfaringer med selvet og naturen. (Hvem kan vel |
vente at de skal oppføre seg på sitt beste når de låses fast som to straffanger |
og settes ut av spill?) |
De har aldri erfart at det finnes et alternativ. |
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|